Fylke: Oslo
Type: Museum
Vigeland-museet ble oppført i 1920-årene av Oslo kommune som atelier, bolig og fremtidig museum for den norske billedhuggeren Gustav Vigeland (1869–1943). Her arbeidet og levde han frem til sin død. Vigeland-museet er et av de fineste eksemplene på nyklassistisk monumentalarkitektur i Norge, ifølge Kari Hoel, professor i arkitektur ved Universitetet i Oslo. Borggården med fontene, søyleganger og skulpturer er omkranset av museets 13 utstillingssaler. Vigeland-museet åpnet for publikum i 1947. Museet ligger ved Frognerparken i Oslo.
Kunstnerens arbeidsprosess er godt dokumentert i museet, og man kan følge Vigelands utvikling fra 1890-årenes ekspressive og slanke figurstil til det tyngre og mer klassisk balanserte uttrykket fra mellomkrigstiden. I museet finnes nesten alle Vigelands originalarbeider fra portretter og monumenter til skulpturene i Vigelandsanlegget i Frognerparken. En stor del av skulptursamlingen består av gipsmodeller, men også arbeider i bronse, marmor og smijern, i tillegg til tegninger og tresnitt.
I 3. etasje er Vigelands leilighet bevart med sitt opprinnelige interiør. Her bodde kunstneren fra 1924 til sin død i 1943. Etter eget ønske ble tårnet i hovedfløyens midtakse hans gravkammer med urnen plassert midt i rommet. Leiligheten kan besøkes etter avtale med museet.
Arkitektur
Så snart kontrakten mellom Gustav Vigeland og Oslo kommune var undertegnet i februar 1921, begynte gravings- og sprengningsarbeidet på Frogner. Arkitekt Lorentz Harboe Ree (1888-1962) hadde fått i oppdrag å tegne atelierbygningen.
Vigeland begynte tidlig å tvile på Rees dyktighet og reagerte blant annet på arkitektens flakking mellom ulike stilarter. Ree hadde ingen lett oppgave foran seg, men til tross for uenigheter med Vigeland klarte han å skape arkitektur av høy kvalitet. Bygningen, med sin monumentalitet, sikre proposjoner og diskret tilpassede detaljer, hører med blant nyklassisismens hovedverk i Norge, ifølge Kari Hoel, professor i arkitektur ved Universitetet i Oslo.
Det ble tatt hensyn til Vigelands spesielle ønske om håndbanket rød tegl i eksteriøret, tårnet fikk et innvendig sirkulært rom og utvendig en balustrade. Sydfløyen, som skulle romme atelier og verksteder, ble utsatt på grunn av manglende bevilgninger da bygget ble atskillig dyrere enn opprinnelig antatt. Sydfløyen stod først ferdig i 1929 og skulle vise seg å bli svært ulik resten av bygningen, grunnet en ny stilretnings inntog i Norge: Funksjonalismen. Denne bygningsstilen brakte med seg nye løsninger: Ree tegnet store vinduer fattet med tynne vindussprosser i jern og alle dekorative detaljer ble utelatt.
I 1926 ble arkitektene Ree og Buch tildelt Houens fonds premie for god arkitektur. Carl Emil Buch (1892-1968) var blitt Rees kompanjong i 1920, men det var Ree som hadde hovedansvaret under byggeprosessen. Atelierbygningen stod ferdig i 1929.
Rehabilitering
Fra august 2010 til juni 2011 var museet stengt mens det foregikk en rehabilitering med nytt kobbertak, oppussing av ytterdører og vinduer, oppgradering av vann- og avløpssystem og ventilasjon, oppgradering av det elektriske anlegget og brannteknisk oppgradering.[1]
Tre viktige områder var i stort behov av utbedring og istandsetting: taket lakk, det elektriske anlegget var gammelt med jordings- og overledningsfeil og brannvarslingsanlegget trengte modernisering. I tillegg til dette kom Oslo byantikvars krav om at bygget skulle behandles som om det var fredet, siden forberedelser for fredningsvetdak allerede var satt i gang. Totalt dreide dette seg om et bruttoareal på 9150 m² og en prosjektkosntad på 80 millioner kroner, oppdragsgiver var Omsorgsbygg Oslo KF. Til entreprenører ble det stilt krav om dokumentert erfaring fra tilsvarende bygg.[2]
Den første fasen bestod ved siden av å sikre (gips)skulpturene og annen kunst som ikke kunne flyttes fra områdene som skulle rehabiliteres, i å utarbeide planer og snitt over bygningen og dens elektriske anlegg. De eksisterende planene var i utgangspunktet, dersom de fantes, meget mangelfulle. Da skivetekkingen på det omtrent 2670m² store taket skulle skiftes ble et telt bygget over det, slik at det kunne arbeides under sikre forhold.
Et område der rehabiliteringen er synlig, er i overlysvinduene i Vigelands atelierer. De dekker et område på 870 m², og var gjennom årene blitt fuktskadet og plaget av kondens. Etter rehabiliteringen ble atelierene meget lysere.
For brannslukkingsanlegget, det elektriske anlegget og nedløpsrørene fra taket ble det søkt å gjøre rehabiliteringen så usynlig som mulig. Dette betød at nedløpsrørene ble strømperehabilitert, at brannslukkingsanlegget ble trukket gjennom små kryperom i overtaket, og at elektriske ledninger ofte ble trukket via omveier – noe som førte til at flere løpemetre kabler og ledninger enn antatt. Kjelleren ble også tatt med, her ble gulv, tak og vegger rehabilitert, og i tillegg ble en ny fjernvarmesentral tilkoblet. De opprinnelige radiatorene ble sandblåst, renset, og lakkert før de ble tatt i bruk igjen.
Kulturminne
Vigeland-museet er et kulturminne og har nummer 140357 i Riksantikvarens kulturminnebase. Vigeland-museet ble fredet av Riksantikvaren april 2015.[3] Fredningen omfatter bygningen inkludert Midtgården og Stenhuggergården, og et åpent grøntområde rundt museet.
Kilde: Wikipedia
