Nasjonalgalleriet

Fylke: Oslo
Type: Museum

Nasjonalgalleriet i Oslo var opprinnelig en sammenslutning av de tre institusjonene Nationalmuseet, Skulpturmuseet og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen. Museet ble stiftet 1837 under navnet Nationalmuseet og åpnet for publikum i 1842 i et par rom på Slottet, som ennå ikke var ferdig. Seinere ble samlingene flyttet til forskjellige lokaler i byen.

I 1871 bevilget Christiania Sparebank midler til opprettelse av et Skulpturmuseum og det ble plassert i midtbygningen av det nåværende museet i Universitetsgata 13, da denne delen av huset ble innviet i 1882. I 2. etasje flyttet Nationalmuseet inn, og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen, opprettet 1877, ble installert i 3. etasje.

Bygningen er oppført etter arkitekt Heinrich Ernst Schirmer tegninger i tre perioder. Midtbygningen var fullført 1881, sørfløyen i 1907 og nordfløyen i 1924. De to siste påbygningene ble gjennomført av arkitekt Adolf Schirmer, sønn av Heinrich Ernst Schirmer, som også hadde deltatt i byggingen av den opprinnelige delen. I nordfløyen ble en stor foredragssal plassert.

I 1903 ble disse tre selvstendige institusjonene slått sammen og museet fikk navnet Statens kunstmuseum fram til 1919 da det endelige navnet ble Nasjonalgalleriet.

Den lengstsittende leder for galleriet er kunsthistorikeren Jens Thiis (1870-1942), som var direktør fra 1908 til 1941. En annen langtsittende direktør var Sigurd Willoch (1903-1991), som satt i stillingen mellom 1946 og 1973.

1. juli 2005 gikk Nasjonalgalleriet inn i det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design sammen med Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst.

Nasjonalgalleriet rommar den største offentlege samlinga av måleri, teikningar og skulpturar i Noreg. Gjennom permanente og skiftande utstillingar presenterer galleriet eldre kunst med hovudvekt på det norske.

Norsk og internasjonal kunst på høgt nivå
Gjennom den lange historia til museet har det hatt ei sentral rolle i nasjonsbygginga og i formidlinga av norsk kunsthistorie. Sidan den forsiktige byrjinga har hovudtyngda i samlinga og utstillinga lege på norsk kunst, men takk vere venneforeininga og private donasjonar har museet også internasjonal kunst på høgt nivå – ikkje minst av dei franske impresjonistane.

Men den store attraksjonen er dei tidlege hovudverka til Edvard Munch, som Skrik og Madonna. I dag rommar bygningen ei permanent utstilling og skiftande utstillingar – både med historisk kunst og samtidskunst. I studiesalen kan publikum sjå grafikk og teikningar som ikkje er stilte ut. Her hjelper også fagpersonalet besøkande med informasjon om kunstverk i privat eige.

Historikk
Då Stortinget i 1836 vedtok å opprette eit nasjonalt museum for biletkunst i hovudstaden, var det ut frå eit ønske om å vise kunst frå den unge nasjonen sedd i samanheng med den eldre europeiske tradisjonen. Dette var byrjinga på Nasjonalgalleriet, som etter kvart kom til å bygge opp ei eiga samling av kunst gjennom innkjøp og donasjonar.

Gjennom åra blei Noregs største samling av norsk og internasjonal biletkunst litt etter litt bygd opp til det som ved innlemminga i Nasjonalmuseet i 2003 utgjorde ca. 4 500 måleri, 900 originalskulpturar, 950 gipsavstøypingar, 17 300 teikningar og 25 000 grafiske blad.

Museet var lenge ei kunstsamling utan faste utstillingslokale. Først i 1880-åra flytta museet, som den gongen heitte Statens kunstmuseum, inn i det som i dag er midtpartiet i Nasjonalgalleriets bygg. Ved seinare tilbygg blei museet utvida med ei fløy mot sør (1904–1907) og ei fløy mot nord (1918–1924) for å gi plass til samlinga, foredragssal og bibliotek.

Bygningen blei teikna i nyrenessansestil av H.E. Schirmer (1814–1887) og son hans. I mellomtida var både Skulpturmuseet og Koparstikk- og handteikningssamlinga innlemma i Nasjonalgalleriet.

Kilde: nasjonalmuseet.no